Fra familiegård til grønt fristed midt i Slemmestad

På Kirkerud gård har det vært dyrket mat, holdt dyr og levd av det jorda og fjorden kunne gi gjennom flere generasjoner. Gårdsdriften har forandret seg mange ganger underveis – fra kuer og griser, fruktdyrking og fiske til høner, bier og produksjon av snittblomster. I dag er det økologisk andelslandbruk som preger gården, og fortsatt er både dyrking og dyrehold en del av livet her.

Hit kommer mennesker fra nærområdet for å dyrke, høste, senke skuldrene – og kanskje få litt jord under neglene.

For Kirsti Kirkerud er gården langt mer enn en arbeidsplass.

– Det er hele livet mitt. Det har det vært hele tiden. Det er røtter, for hele slekta.

Kirsti vokste opp på gården sammen med søstrene Ingrid og Hilde. Foreldrene Lars og Randi bor fortsatt i huset ved siden av, mens begge søstrene har slått seg ned rett nedenfor gården. Kirkerud har vært familiens samlingssted i generasjoner, og her møtes fortsatt slekta blant annet til jul.

Historien sitter også bokstavelig talt i bakken. Noe av det som ble plantet av Kirstis tippoldefar, står fortsatt på gården den dag i dag.

Gårdsdrift og lærerliv gjennom generasjoner

Kirkerud gård har sett mange former for gårdsdrift gjennom årene. I eldre tider var det både kuer og griser her, og familien forsøkte å være mest mulig selvforsynt. Det ble fisket i fjorden – og fisken ble faktisk rodd hele veien til Oslo for å selges. Frukt ble dyrket både til eget bruk og for salg.

Dyrehold har også satt sitt preg på gårdens historie. Kirstis farfar hadde rundt 500 høner, mens oldefaren i en kort periode drev revefarm med blårev på et av jordene. Han drev også med bier, en tradisjon som senere ble tatt opp igjen av Kirstis far Lars. Han har fortsatt bier på gården og selger honning.

Lars jobbet tidligere som marinbiolog ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA), før han tok over gården. Her begynte han med produksjon av snittblomster, både i drivhus og ute på jordene, samtidig som han jobbet som kirketjener. Senere ble også han lærer.

Læreryrket går igjen i familien. Moren Randi jobbet som lærer på Torvbråten, og Kirsti har selv jobbet som lærer i mange år. Fortsatt kombinerer hun gårdsdriften med en mindre stilling på Spikkestad ungdomsskole.

Da det etter hvert skulle avgjøres hvordan Kirkerud skulle drives videre – og hvem som skulle overta – samlet familien seg til familieråd. Resultatet ble at Kirsti og mannen Bjørn Ivar skulle føre gården videre.

Spørsmålet ble dermed hvilken retning gårdsdriften skulle ta.

«Hadde ikke peiling på hva jeg drev med»

Ideen om andelslandbruk dukket opp da Kirsti fikk høre om en venninne av en venninne som hadde andel på Øverland Andelslandbruk. Hun fikk sansen for konseptet og begynte å undersøke om noe lignende kunne passe på Kirkerud.

Hun dro på inspirasjons- og nettverksmøte, brukte vinteren på å lese seg opp og inviterte til et informasjonsmøte for å finne ut om det fantes interesse lokalt.

Det gjorde det.

I 2015 startet Kirkerud Andelsgård, tre år før Kirsti og Bjørn Ivar formelt tok over gården. Hun la ut 30 andeler og kastet seg ut i et prosjekt hun i ettertid kan le litt av.

– Jeg hadde ikke peiling på hva jeg drev med!

Det første året begynte Kirsti med å ale opp planter i et lite drivhus på bare fire kvadratmeter. Der fikk blant annet tomater og auberginer sin spede start.

Samtidig ventet et langt større prosjekt. Det store drivhuset på gården var falleferdig og overgrodd med brennesler og ugress. Sammen med Bjørn Ivar og de første andelshaverne gikk Kirsti i gang med å bygge det opp igjen. På dugnad ble det ryddet og ordnet, lagt nye drivhusplater og satt opp reisverk.

Da drivhuset igjen var klart til bruk, kunne tomatene og auberginene som hadde startet livet på fire små kvadratmeter, plantes ut i jorda.

Sakte, men sikkert tok andelsgården form.

68 andeler – og venteliste

I dag er de 30 andelene blitt til 68. Det er maksgrensen Kirkerud har satt, og det er venteliste for å bli med.

Andelshaverne bidrar med ti dugnadstimer i året, og gjennom sesongen er tirsdag fast dugnadsdag. Et styre på sju medlemmer bidrar blant annet med å organisere arbeidet.

Til gjengjeld får andelshaverne ta del i avlingen fra rundt 40 forskjellige grønnsaker, i tillegg til blant annet epler, pærer og plommer. Kirsti setter opp når de ulike vekstene er klare for høsting, og andelshaverne kan komme når det passer dem innenfor den aktuelle høsteperioden.

Men det er ikke bare grønnsakene som trekker folk hit.

– Når folk kommer hit, senker de skuldrene. De kommer seg litt ut av hverdagsstresset. Det gir en ro i sjela.

Mange av andelshaverne bor i nærområdet, akkurat slik Kirsti ønsker det. Noen bor i leilighet og har ikke egen hage. Andre er eldre og har flyttet fra hus og hage, men savner muligheten til å dyrke og være ute.

Og så er det barna.

Å trekke opp en gulrot fra jorda eller smake noe man selv har vært med på å dyrke, er noe ganske annet enn å hente det fra grønnsaksdisken.

En møteplass midt i boligfeltet

Kirsti tror plasseringen er en viktig del av det som gjør Kirkerud spesielt. Hun kjenner til andelsgårder andre steder som ligger mer avsides og hvor det kan være stille mellom aktivitetene.

Her er det annerledes.

Kirkerud ligger midt blant folk i Slemmestad. Det gjør terskelen lav for å stikke innom, og gården har etter hvert blitt en sosial møteplass. Flere av andelshaverne har blitt gode venner. De deler oppskrifter, erfaringer og tips i en egen Facebook-gruppe, og hjelper hverandre både med dyrking og høsting.

Selve gården er også åpen for andre enn andelshaverne. Man kan selvfølgelig ikke høste av avlingen, men det er lov å komme innom, gå en tur, leke, se seg rundt og hilse på hønene.

Og dyr er det flere av. Seks geiter hører også til på Kirkerud. Med GPS-halsbånd kan de bevege seg ute på beite, og mange som går tur langs kyststien har etter hvert stiftet bekjentskap med dem.

Tidligere har det også gått åtte griser på gården. De hadde en praktisk oppgave med å rydde ny jord, og ble populære blant folk som tok turen innom. Men grisene viste seg å kreve mye arbeid i forhold til inntekten de ga, og foreløpig har det derfor ikke blitt flere.

– Jeg synes det er fint at det kan være en lavterskel møteplass som passer for mange.

Det som dyrkes på Kirkerud kommer dessuten flere til gode. Noe av det Kirsti dyrker selv selges til Café Plenum, og Blå Kors kommer også til gården. Her kan blant annet mennesker med funksjonsnedsettelser delta i høsting og arbeidstrening.

Økologisk – også når gulroten er litt skjev

Kirkerud Andelsgård er Debio-godkjent og drives økologisk. Det betyr også at resultatet ikke alltid ser ut som grønnsakene vi er vant til å møte i butikken.

Radene er ikke nødvendigvis snorrette, og grønnsakene blir ikke alltid store og perfekte.

Men det er litt av sjarmen.

Andelshaverne vet hva de er med på, og Kirsti opplever at mange nettopp setter pris på det økologiske, nærheten til maten og hele prosessen bak det som til slutt havner på tallerkenen.

Akkurat nå er det høysesong for innhøsting, selv om de aller travleste månedene på gården gjerne er mai og juni. Kirsti har hovedansvaret for driften, og ingen arbeidsdager er helt like. Morgenen kan begynne foran PC-en med beskjeder og oppfølging av andelshaverne, før turen går ut for å høste, følge opp hønene eller ta fatt på det som ellers må gjøres.

«Friskt blod» i Slemmestad

Kirsti har fulgt Slemmestad gjennom store forandringer. Hun merker godt at nye mennesker har flyttet til området – og synes det er positivt.

– Det kommer friskt blod. Det er kjempefint.

Hun trekker frem at flere mennesker med ulike interesser og bakgrunner også skaper mer liv. Hun opplever et økende fokus på kultur og bruker selv mye av det som skjer i Slemmestad.

Midt i denne utviklingen håper hun Kirkerud kan fortsette å være et lite grønt holdepunkt.

– Jeg håper vi fortsatt kan være et fristed for folk, der de kan få nærhet til naturen og til det å dyrke mat.

Hun har også tanker om å utvikle gården videre. Kanskje kan det bli kurs i dyrking, og hun ønsker å bli flinkere til å foredle det som dyrkes. Allerede presses det egen eplesaft på gården.

Men det viktigste er kanskje at Kirkerud fortsetter å være Kirkerud – et sted der mennesker møtes, lærer litt, hjelper hverandre og får kjenne hvor maten faktisk kommer fra.

Og familiehistorien stopper heller ikke med Kirsti.

Hun har to sønner, Aamund og Gustav. Gustav er i militæret, mens eldstesønnen Aamund arbeider som sjømann og styrmann. Det er Aamund som etter planen skal ta over gården en dag. Han har allerede så smått begynt å engasjere seg i gårdsdriften.

Dermed kan enda en generasjon Kirkerud etter hvert få ansvaret for jorda som familien har levd med i så mange år.

For Kirsti er det vanskelig å skille gården fra resten av livet.

Den er arbeidsplass, barndomshjem og møteplass. Her bor foreldrene ved siden av, begge søstrene rett nedenfor, og her samles familien fortsatt.

Og samtidig har gården fått en ny rolle: som et lite fristed også for alle de andre som har funnet veien hit.